For ca et år siden, fikk vi vite at pappa hadde prostata kreft. For meg er kreft kreft... Kun forbunnet med skumle tanker. Men etter litt urasjonell tankegang fikk vi vite at prognosene er veldig gode, og han ble satt på venteliste for operasjon. Etter ett år har ikke operasjonen blitt gjennomført. Gjentatte forsøk er blitt gjort, men han ble stadig sendt ut igjen grunnet div infeksjoner og utsettelser. Han ble vel det man kan kalle en kasteball i helsevesenets evinnelige papirmølle....
I mars, begynte plagene med smerter. Han var med å sage ved på landet, og fikk en vridning. Derav slo han, og vi oss til ro med fastlegens antagelser om at dette nok var en prolaps. Smertene økte på, og han fikk henvisning til fysioterapi og mr, for å avdekke prolapsen... Ingenting hjalp, og smertene var fortsatt tilstede.
Nå i begynnelsen av juni, ble smertene så akutt sterke at han ikke klarte å stå på bena. Han ble da hentet av amulanse, og kjørt til sykehuset.
Prøveresultater fra MR forelå, og det er spredning til skjelettet i hofter og lårhals. Her finnes dessverre ingen kur for dette, men livsforlengende medisiner i form av hormonsprøyter og evt stråling. Personalet på Haukeland er positive, og sier at man kan leve lenge med denne sykdommen, om kroppen responderer positivt på medisinen.
Det mest fortvilende er hvorfor fastlegen ikke har fattet mistanke om spredning. Dum som jeg var, begynte jeg å google diagnosen... Kun negative ting å lese...men det eneste jeg satt igjen med der, var at i alle artikler om prostata kreft var ryggsmerter nevnt som tegn på spredning til skjelettet.
Nytt røntgenbilde avdekket også at det var spredning til skulderen og. Dette er en skulder han har slitt med lenge, og har derfor ikke vært bekymret for smerten der. Det skumle med kreft celler, er at de er så intelligente at de starter der kroppen har/har hatt smerter. Dermed får de jobbe i fred.
Nå jobber de med å få kontroll på smertene, men han er sta og lite flink til å si i fra når han har smerter... Kjenner jeg han rett, så vil han helst ikke være til bry.
Hormonsprøyter er han også i gang med. Han er også med i et prosjekt i regi av sykehuset, som krever tettere oppfølging. Det er utelukkende positivt.
Leger og sykepleiere er positive, og behjelpelige og svarer så godt de kan. Så nå er det bare å krysse fingre og tær for at medisiner fungerer optimalt..
I dag var vi på besøk med hele familien. Ungene var forberedt på at vi kanskje ikke fikk så mye kontakt pga smertestillende. Men vi ble positivt overrasket, ettersom han faktisk satt oppe i sengen og spiste middag da vi kom. Dette har han ikke orket på noen dager. Han var klar, og pratet med oss. Spøkte med ungene. Men han blir fort sliten, og sovnet flere ganger. Ville ha med noe opp til han, så da laget jeg et hjertekort med bilder av barnebarn og oldebarn :) Dette ble han veldig rørt av. Vi hengte det opp, slik at han kan bli påminnet om alle som er glad i han :)
Jeg var egentlig ved godt mot når jeg var der, men det er så utrolig fortvilende og se han vri seg i smerte. Uten å klage... Det er ingenting VI kan gjøre, det er det verste... Vi så helt tydelig at han satte pris på at vi var der, det er kjekt. Etter besøket var jeg veldig lei meg. Det gikk hardt innpå meg at han har det så vondt.
Heldigvis er smertene mindre enn ved innleggelse, så det går rette veien. Det blir nok en tøff kamp fremover, men den skal vi vinne pappa :)
Tenker på deg hele tiden, og vet at du har styrke og vilje til å vinne kampen. Sammen er vi sterke :)
