Nå er det lenge siden jeg har blogget. Det har vært en tøff sommer/høst, med 2 dødsfall. Først mistet jeg pappa, så 3 uker etterpå farfar.
Tankene har vært helt andre steder, men nå følte jeg trangen igjen :)
(denne brukte vi i bisettelsen til pappa, og begravelsen til farfar. Klarer fortsatt ikke å høre hele uten at minner og tårer strømmer på. Men den er fantastisk nydelig)
Har nå masse bilder liggende, så håper på å få ut det meste i løpet av kort tid. Mye ble laget i forbindelse med pappas bortgang.
(Synne sang i bisettelsen. Villand sky, fra Les Miserable)
Pappa måtte tilslutt gi tapt i kampen mot kreften. Han fikk diagnosen prostatakreft forrige vår, og nå i juni ble det påvist spredning til skjelettet. Her finnes dessverre ingen kur, kun livsforlengende medisiner. Pappa fikk dette i form av hormonsprøyter.
Virkningen var for såvidt positiv. Han kom seg på bena, men fikk stadige tilbakefall. Vi levde i en berg- og dalbane hverdag gjennom hele sommeren.
I august var utsiktene svært gode, det ble snakket om hjemflytting. Han trente på å gå i trapper, og klarte seg svært bra.
Fredag 19 august var han på lang tur rundt på Haukeland. Han besøkte gamleavdelingen. Humøret var på topp, smertene under kontroll og utsiktene svært positive.
Lørdag var smertene tilbake, og han var svært sliten. Dette var forsåvidt ikke noe som skremte oss, ettersom han ofte var sliten dagen etter han hadde tatt seg ut.
Søndag 21 august fikk vi melding om at han hadde hatt blodpropp/slag, og i den forbindelse oppstod det 2 hjerneblødninger. Vi fikk også den tunge beskjeden at blødningen ikke kunne stoppes. Kreftcellene spiser opp de hvite blodplatene, som koagulerer blodet, så dermed måtte blødningen gå sin gang.
Vi tror synet forsvant søndagen, alt tydet på det. Han var med og kommuniserte med oss, tydelig at han gjenkjente stemmene våre.
Mandag ble en veldig spesiell og tøff dag. Det var pappas bursdag, og vi fryktet at vi ville miste han på bursdagen hans. Meg, mamma, Marianne og Knut Harald bodde på sykehuset fra søndagen. På bursdagen kom alle barnebarna på besøk. Heldigvis fikk vi god kontakt med pappa når de var på besøk. Han responderte, og ga tydelig utrykk for glede. Når (sminkedukken ;) Christine kom frem, så sa pappa: Speil... Christine ser alltid etter speil, uansett hvor hun er ;) Da lo og gråt vi om hverandre alle sammen.
Da barna skulle gå, begynte pappa å grine, og det virket som han skjønte hva som kom til å skje. Veldig tøft.
Tirsdagen kom, og kontakten ble mindre tydelig. Han responderte fortsatt litt. Noen av barna var oppom denne dagen og. Siste lyden vi sikkert vet han responderte på, var sent tirsdag kveld da mobilen hans ringte. Våre mobiler ringte, og meldinger tikket inn, uten at han reagerte, men sin egen snudde han seg etter.
Utover natten ble han stadig svakere, og hadde uregelmessige hjerteslag. Vi kvapp til et par ganger, da han akkurat som hev etter pusten. Etterhvert ble pusten veldig overfladisk, kun hjertet og lunger som jobbet. Kroppen var kald og slapp. Rundt kl 9.00 sovnet han stille inn, med sine nærmeste rundt seg.
Veldig, veldig glad jeg var der, og kan vite med sikkerhet at han sovnet stille inn uten smerter.
<3 PAPPA <3
3 uker etterpå var det farfar som døde. Han ga tydelig beskjed om at han ikke orket mer, da han mistet pappa. Han ble også sengeliggende i løpet av sensommeren. På 93 års dagen sin sovnet han stille inn, med mamma ved sin side.
Nå er de samlet alle sammen, farmor, farfar og pappa <3
Nå er de samlet alle sammen, farmor, farfar og pappa <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar