Vi holdt på med middagen, hjemme hos Mette og Eskil. Vi tilbragte de siste feriedagene våre der, på Krokstadelva. Været var heller dårlig, så vi hadde vært å shoppet på Gulskogen senter. Vi vurderte Oslo, men vi kom oss så sent avgårde så da ble det lokal shopping.
Ingen skjønte vel noenting da nyhetskanalen sendte direkte fra Oslo, og bomben hadde gått av. Dette er ikke lille Norge... Dette må være en drøm...
Vi fikk i oss mat, og prøvde å skåne barna litt. De forsvant opp for å leke. Vi voksne satt klistret foran grusomhetene som slo imot fra skjermen. Mens vi satt der, og trodde at ting ikke kunne bli verre, så startet marerittet på Utøya. Dette begynte å bli veldig skummelt. Jeg trodde ganske kjapt at her lå et politisk motiv bak. Vi satt lamslåtte foran skjermen. Meldingene tikker inn til Eskil jevnlig, han jobber i Oslo, og mange er bekymret. Heldigvis hadde han hjemmekontor denne dagen, og satt trygt i sofakroken med oss. Telefonen ringer, og Mette kommer og forteller at hun er kalt inn på jobb, på sykehuset. Ser på henne at dette blir tøft. Barna blir redd, og tror hun skal inn i det bombete området i Oslo. Jeg forklarer at hun skal på sykehuset, og hjelpe de syke som kommer inn dit. Alle de som trenger hjelp. Det slo de seg til ro med.
Vi fulgte oppdateringene jevnlig, og kunne ikke tro at en gal person kunne ha skutt 10 ungdommer, (første tallet politiet opererte med)... Da tikket sjokkmeldingen inn fra sykehuset. Ambulansepersonalet snakket om 50 døde på Utøya. Dette var uvirkelig. Tenkte på alle de stakkars pårørende som satt rundt i landet og visste at deres små skatter var på Utøya. Til tross for at vi skulle reise hjem igjen dagen etter, ble det en sen kveld/natt. Vi hørte ambulansehelikopteret fly utenfor, og følelsene strømmet på. Omfanget av tragedien begynte å ta form.
Tallet vi våknet til dagen etter var sjokkerende. Da var det også klart at samme gjerningsmann stod bak begge tragediene. Jeg kjente et enormt sinne. Hvorfor??? Hvordan er det mulig??? Så mange uskyldige fikk livet snudd på hodet denne juli dagen. Klokeste jeg har hørt a er jenta som sa: Når en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen.
Og det er nettopp dette som varmer hjertet mitt. Den omsorgen og det fellesskapet som har vist seg landet rundt. Blomster blir lagt ned, et enormt hav av blomster. Norge har virkelig hjerterom. Synes landets ledere har gjort en formidabel jobb midt oppi denne tragedien. Jens Stoltenberg er en utrolig dyktig leder. Rak i ryggen, viser følelser, og samler landet igjen til et felles mål. Vi skal stå sammen.
Ole Paus sin sang: Mitt lille land, har vært flittig brukt på tv2. Fyllingsdalen Teater fikk forespørsel fra TV2 om de kunne stille med barn til en ny innspilling av denne sangen. Dette fikk vi beskjed om dagen før. Synne startet å øve til Maria Mena sin versjon, som de fikk beskjed om. Tidlig om morgenen tikket det inn en melodi, som ikke var helt lik.. . Jaja, tenkte jeg, det går vel bra. Tidlig på formiddagen, på Fløyens topp, ble innspillingen gjort. Det var ikke vinden som gjorde at vi fikk frysninger. Dette var utrolig rørende. Den ferdige versjonen er klippet med barn fra mange forskjellige byer. Synne står i turkis kjole, foran i Bergens gjengen.
Hørte i går at mange finner terapi i musikk, det gjør jeg når jeg hører denne nydelige versjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar